Børre Olsen er grunder av Project Fuck Cancer. I går morges hadde jeg en avtale om å besøke ham, men ettersom jeg hadde pådratt meg en forkjølelse besluttet vi å utsette til mandag. Han var i går morges så dårlig at han ikke ville tålt noen flere bakterier. Noen timer uti dagen sovnet min venn Børre inn.
Det er sjeldent man møter mennesker som får deg til å føle deg som en superstjerne. Da jeg møtte Børre in persona for første gang, var jeg selv så bitteliten og usikker som smykkedesigner. Det var i januar 2016 på Motemessen i København. Jeg hadde verdens minste stand og kanskje norges tynneste smykker. Smykkene mine er verken kommersielle eller designet for å treffe verden. Men da Børre og Hyacinth kom til standen min fikk de meg til å føle meg som verdens beste smykkedesigner. Slik var Børre. Han speilet sin entusiasme og livsglede til sine medmennesker. Jeg var så usigelig glad for dette møtet og at han oppsøkte meg og det ble begynnelsen på vårt vennskap. Børre var sporty, trente jevnt og delte mange av mine tanker rundt livsstil og tilstedeværelse. Etterhvert dukket han opp på klassene mine og trente etter Jane Fonda takter. Fordi Børre var en slik person – som sa ja og åpnet opp for det som møtte han på veien.
Da Børre ble syk bodde jeg i California, men vi har hatt jevnt kontakt hele året, skrevet og snakket og denne høsten har vi vært sammen og pratet.
Den siste samtalen med Børre avtalte vi at jeg skulle tape, og vente litt med å skrive. Jeg hadde nylig skrevet et blogginnlegg som du kan lese her om du vil:
https://monicaoien.no/2017/09/04/jeg-er-glad-i-a-leve/
Og han hadde vært på gmn, det hadde vært litt mye «trøkk» i det siste som han sa.
Det var en solskinnsdag, akkurat som i går da Børre sovnet inn, solen varmet og vi kunne ta av våre respektive sorte dunjakker. Vi pratet om takknemlighet og om dagene, hva som ga mening. Alle som kjente Børre vet at han satte pris på de små hverdagslige tingene. Selvom Børre var ganske ustø og ikke så særlig godt ville han spasere hver dag før han ble påkjørt.
Med boblejakker og kledd som om det skulle være kuldegrader ruslet vi i skogen på Bygdøy
Hva tenker du om å glede noen hver dag?
«Da jeg fikk denne roen over meg etter operasjonen begynte jeg å tenke mer på dette. Fordi man lever alltid et stressende liv, man higer etter ting og man skal ha det beste av alt, så glemmer man litt det hverdagslige og det å ta godt vare på venner og familien og det å glede noen, det betyr så mye, og det kommer til å bli viktig for deg også etterhvert. Derfor er dette viktig å tenke på hver eneste dag.
Jeg tenker på det hver eneste dag, jeg tenker hvem kan jeg ringe for å bare ta en kaffe eller si hei. Og folk setter så stor pris på det.»
«Hva tenker du om tilgivelse, må du tilgi noen nå?
«Jeg tror at dette går av seg selv. Jeg tror at du må tilgi deg selv om du har følt at du gjorde noe ugreit. Tilgi deg selv. Fordi du tenker på en helt annen måte når du opplever det som jeg har opplevd. Det du kanskje syntes var veldig stort før er ikke lengre så stort. Så det skader ikke å ta en telefon og si at det jeg gjorde den gangen der var skikkelig jævli og jeg beklager det. Du får et helt annet syn på alt sammen med sykdom. Du er bra nok uansett, du skal aldri straffe deg selv. Du kan heller glede en annen person enn å straffe deg selv.»
Mange unge mennesker er veldig selvkritiske. Hva vil du si til dem?
«De er det, men det er vi voksne som har påført dem det. Når vi selv snur litt om så er de veldig mottakelige, jeg ser det på Sadie nå, hun har endret seg mye nå etter at jeg ble syk. Hun tar mye ansvar, hun er der hele tiden, og ringer meg hver dag og spør, er det noe jeg skal kjøpe for deg deg eller hente for deg. Det er bare ja hele veien fra henne. Og jeg ser det på vennene hennes også. Vi skal nok tenke litt mer på hvem vi er før det skjer.
Jeg hadde jo flaks som fikk noen måneder ekstra fordi jeg kunne jo dødd der og da, jeg kunne fått et slag og det vet man aldri. Og derfor er det veldig deilig å ha kommet så langt da. Jeg angrer ikke på noe av det som jeg har gjort i livet. Jeg har levd for 10 personer, ja, men jeg har aldri behandlet folk dårlig. Men selv om du føler du har gjort det, så har du mennesker en telefonsamtale unna, og du kan ringe og si hei.»
Får du ikke lyst til så skrike ut og banne Børre?
«Jo, jeg har jo mine dårlige dager. Sånn som i dag tidlig da jeg skal møte deg, bare det å få dusjet, det tar jo mye lengre tid, jeg er ustø og ramler hele tiden, få på truse, sånne småting, jeg skal treffe benet inni et hull, og få på meg sokker og joggeskoene, så i dag tidlig gikk det en kule varmt og Hyacinth måtte komme og hjelpe meg bare å få på meg klærne. Og det å ikke få til dette gjør at man blir veldig irritert fordi det har man jo ikke hatt problemer med før. Men nå er det jo sånn at når jeg endelig har klart å få på meg en bukse og joggesko så er jeg ganske glad.»
«Jeg tror veldig mange har den evnen, jeg tror bare folk trenger å finne det frem, og det er det som har vært så hyggelig med alle disse tilbakemeldingene jeg har fått fra følgere der ute. At de har begynt å tenke på samme måten som meg, det å glede noen, og det å ikke ta alt så bokstavelig, og at det er mye lettere enn å gå rundt å bære nag.»
En sterk hånd og en sterk vilje til å hjelpe
Børres største ønske i livet var å gjøre en forskjell. Derfor grunnla han Project Fuck Cancer. Og prosjektet skal leve videre, i Børres ånd. Jeg deler nå denne samtalen fordi jeg ønsker fra hjertet å hjelpe Børre og hans familie å spre budskapet videre. Jeg håper du vil bistå i dette viktige arbeidet, dele og kjøpe et armbånd:-)
«Så hyggelig, ville nå Børre svart…»
Klem fra Monica