Like før jul gikk jeg på en kanonsmell og trodde at jeg hadde brent meg helt ut. Det tok meg 40 dager, 5 stk – B12 sprøyter, hvile, ingen alkohol og ingen selskap samt terapitimer for å komme igjennom utmattelsen. Dette har faktisk skjedd før, men denne gangen varte det kortere tid fordi jeg kjente lusa på gangen. Og jeg tok umiddelbar affære.
Her forleden hadde jeg et møte og en brainstormlunsj med min venninne og treningskollega Henriette Lien. Det er godt å ha en alliert i samme bransje. Selvom Henriette fortrinnsvis jobber med yoga har vi noenlunde lik målgruppe. Folk – og da mest kvinner som ønsker å finne motivasjon og inspirasjon til treningen sin. Sjekk Henriettes blogg her:
En venninne som sier det som det er
Vi vil bare at folk skal se at vi ikke er så sykt flinke hele tiden….
Henriette roste meg for både blogg og instagramkonto, men samtidig påpekte hun noe utrolig viktig. Og jeg var egentlig klar over det. Fordi slik har det alltid vært. Hun sa; «Monica husk å også dele sider av deg der du bare er, der du gjør absolutt ingenting, der du tar deg en is eller bare slapper av..»
Takk Henriette for påminnelsen, den kom fordi du kjenner meg gjennom mange år. Fra utsiden kan det nok se ut som jeg ikke gjør annet enn å trene og fyke rundt som en Duracell selvom sannheten er en helt annen. Deler av min jobb går ut på å skape nye bevegelser, jeg har selvsagt mine inspirasjonskilder, men jeg bruker endel tid på å faktisk leke disse frem og min egen kropp og styrke er den store testen. Jeg virkelig elsker denne delen av jobben. Så foruten å undervise eller å ha privatkunder bruker jeg ellers et par timer i døgnet på å studere. Jeg skriver og jeg sitter i mitt lille atelier og tegne smykker.
Å tegne er avstressende for meg
Jeg våkner stort sett tidlig på morgenen fordi jeg har småbarn (jeg er egentlig et B- menneske). Da har jeg en aktiv dag foran meg til ca kl 20.00. Når minstemann er i seng setter jeg på musikk, mediterer og/eller leser en bok. Jeg har ikke vært særlig flink til å gi meg selv denne oppmerksomheten. Men det var en kraftig «reminder» da jeg gikk ned for telling igjen før jul. Men jeg hadde heldgvis lært noe fra de tidligere opplevelsene.
Her er varselsignalene hos meg:
- enda dårligere søvn
- sløret blikk og trykk over øynene
- kroppen sier nei
- dropper lunsj og har ingen pauser
- spenninger i nakken
- halvforkjølet over lengre periode
- svimmelhet
- øresus
- neglene deler seg
- orker ikke lage mat, rydde, dusje, snakke med folk…
Så kunne jeg begynne å se litt på årsaken igjen slik jeg hadde gjort før og jeg kunne vedkjenne for meg selv at jeg hadde hatt 2 russ i huset dette året, litt for mange arbeidstimer i uken, et lite barn som sov dårlig om natten, og som nevnt usikkerhet på om jeg var god nok i det jeg skapte innenfor treningsmiljøet osv… Og alt kjentes så fryktelig tungt. Absolutt alt. Jeg var ikke lei meg, men jeg bare orket ikke noe…
Jeg agerte med en gang – livredd for å bli alvorlig syk.
Jeg skaffet vikar til klassene mine (og kjente en stor takknemlighet for å ha et team rundt meg), så dro jeg hjem og sov. Ca en uke etter at jeg hadde vært hos legen som fant helt normale blodprøver (kanskje ørlite lavt på B12) – og bekreftet at jeg trengte absolutt ingenting. Så ringte jeg til min legevenninne Cecilie Dobloug som skjønte dette og skrev ut B12 sprøyter til meg umiddelbart. Disse begynte å virke nesten umiddelbart.
Videre laget jeg en liste og skrev ned alt jeg vanligvis gjør på en dag (inkludert natten hehe). Jeg fikk litt nerver over å se hvilken kapasitet jeg hadde hatt hele høsten i 2015. Derfra begynte jeg å stryke arbeidsoppgavene mine ned til et minimum, jeg delegerte så mye jeg kunne. I tillegg gjorde jeg Mindfulnessøvelser hver dag, gjerne 2 ganger om dagen og jeg sov. Og sov.. Kroppen var ubeskrivelig tung og vi hadde åpenbart en hel del med juleselskap foran oss, jeg orket noen få og forklarte «slappheten» min med B12 mangel. Jeg kjente meg skamfull fordi jeg enda ikke hadde lært å ta hensyn til meg selv. Igjen.
Nå spoler jeg litt tilbake igjen, for å forstå at det alltid ligger noen tegn – rett foran nesen vår…. det gjelder bare å være såpass årvåken i sitt eget liv at man værer dem…
Henriette og jeg hadde en lunsj like før jeg gikk ned for telling. Jeg hadde allerede begynt å tvile på det jeg holdt på med (Hollywood Style/Bodysculpting og smykkedesign), og om jeg klarte å engasjere folk så mye som det krevde. Jeg hadde holdt på 5-6 år med teknikken, men klarte ikke å fylle opp klassene. Jeg vurderte faktisk å trekke meg helt ut fra treningsbransjen. «Alle» driver med yoga eller fitness… jeg følte meg i en motbakke som jobbet annerledes enn alle andre. Men Henriette var beintøff og inspirerte meg heller til å trappe opp, alliere meg og bygge instagrammen min. Stole på prosessen og lage blogg. Jeg hadde flere engasjerte kloke venniner som pushet meg i denne retningen. Men jeg var så usikker på om jeg klarte det.
På kafe med Henriette like før jeg gikk ned for telling
Nå spoler jeg frem og jeg er ca 3 uker inn i nedturen. På julaften – da vi kom til St. Olav på julemesse kjente for første gang en svak energistrøm. Om det var røkelse og følelser som satte det i sving vet jeg ikke, men julaften kl 15 skjedde det en endring og kroppen kjentes ørlite lettere. Men jeg turde fremdeles ikke å trene. Ikke før et par uker til enda.
Roen & stemningen i kirken på julaften rørte hjertet mitt
Så det jeg måtte gjøre var å skru på sansene mine igjen, jeg måtte ha mye tid for meg selv, meditere, tenke og fundere på meningen med livet, kjenne etter. Jeg måtte lukke øynene å stenge av inntrykk. Jeg måtte puste og lukte på blomster. Og jeg måtte høre på klissete musikk, jeg trenger å kjenne at jeg ble rørt. Det sies at øynene er sjelens speil. Jeg blir alltid avslørt på øynene mine, og nå var de våte, røde og såre – hele dagen.
Blanke, røde øyne og kraftløs kropp i et forsøk på julehilse på Snap til familien i Stavanger
Dette året har så langt vært supert, og noen ganger tar jeg meg en hvil midt på dagen. Jeg har innsett at jeg ikke kan forandre på min egen livsenergi. Og det er en stor forskjell på å ha energi og være hyper. Min energi drar meg med i livet. I søken etter forståelse og tilhørighet. Når kvelden kommer skrur jeg av og trekker meg litt tilbake. Jeg føler jeg har vært en dårlig venninne og familiemedlem, men jeg kan ikke være streng mot meg selv mer. Jeg gjør mitt beste. Og mitt første fokus etter meg selv er mann og barn.
En annen ting jeg har gjort er å studere Kundalini yoga sammen med Lill Janne. Kontakt med chakraene og pusten hjelper å beskytte meg. Mot energityver, mot stress og negativitet.
Kundalini er perfekt for meg fordi den hjelper meg å sette grenser
Jeg tror jeg fikser det nå, men vet at om jeg ikke er bevisst kan det fort rase utfor igjen.
Jeg er ikke bare en kropp som trener, men en sjel, og jeg har en stor guddommelig del i meg som også må pleies.
ObserveGood, HealGood & FeelGood
Monica
Sjekk gjerne litt inspirasjon her på insta:
@norwegiansoulsisters
@henriettelien_yoga
@kundaliniyogaoslo
@headspace