Det er så rart hvordan barndomstraumer innhenter oss i livene våre. Da jeg var liten var gym det faget jeg hatet mest. Jeg trivdes ikke med ballspill og opplevde bare prestasjonsangst når vi skulle velges til lag. Det hjalp ikke særlig at jeg ble valgt omtrent sist hver bidige gang. Til volleyball, innebandy og håndball. Jeg lette ofte etter unnskyldninger etter å slippe gymmen. Gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Det er ganske mange år med hat til idrett. Jeg var den jenta som hadde feil sko, som klønet og som ikke hadde ballteft. Jeg løp heller ikke sørlig fort så gym var egentlig bare triste greier. Kan du kjenne deg igjen i det jeg skriver over? Er du også en som meg, som kviet deg for lagspill, for å gjøre tester i gymmen? Tenkte du også at du ble målt, at du ikke var flink nok? Vel- da er du ikke alene?
Men dette er overhode ikke noe jeg plages av i dag. Det er en refleksjon rundt en erfaring som jeg er sikker på jeg deler meg ganske mange andre av dere. Da jeg kom på videregående skole fikk jeg en gymlærer jeg likte og som så meg, så her fikk jeg mine første spirer til trening som ga meg glede og som roet den knugende angsten. Jeg løp rundt Mosvannet, og ble etterhvert ganske god på tiden også. og det handlet ikke så mye om karakterer. Jeg fant en plutselig glede ved å mestre kortere og lengre løpeturer og endorfinpåslaget etterpå. Kan du kjenne deg igjen? Fordi veldig ofte tror jeg at grunn-gleden i all vår bevegelse starter nettop her, i gymtimen. Og derfor et det et viktig tema., både for meg og for deg!
Denne erfaringen har også brakt meg der jeg er i dag, fordi jeg vet hvor vanskelig det kan være å komme i gang når trening er knyttet til prestasjon på kroppslige og målbare resultater. Fokuset kom fra feil sted. Jeg bestemte meg for å gjøre noe med dette. Jeg ville forstå trening med andre følelser, med andre opplevelser, og luke bort triste minner. Etter flere år som kunde på diverse treningssentre og repeatknapp på ørten klasser som bare kjedet meg fant jeg Jane Fonda. Sjekk denne filmen:
Hva gjorde det med meg? Jo, jeg kunne trene hjemme, til bildene fra boken hennes, jeg kunne spille musikk og være litt gærn med leggings og tights. Madonna var en annen inspirasjonsskilde og jeg danset foran TV-en og trodde en stund jeg var en popstjerne. Dette ga glød. Dette ga meg smil.
Så kom alle DVD-ene med Cindy Crawford trening, så var det pilates, treningsutdannelse i smug mens jeg jobbet i TV2, egenproduserte trenings-DVD-er, møtrer med Tracy Anderson, og boom – farvel TV og velkommen trening. Er ikke dette litt snodig egentlig?
Jeg brukte hele barne- og ungdomsskolen på å frykte trening og tenke mye på at jeg suger i alt dette, så ender jeg opp her og livnærer meg av trening. MEN min trening kommer fra et annet sted. Den kommer fra et lidenskapelig ønske om å inspirere deg til å tenke at dette kan du også få til. Du kan også dedikere ditt liv til bevegelse og gledesfylt trening, til resultater du er stolt over, en kropp som fungerer og gir deg styrke, en rygg og nakke uten så mye smerter, bedre søvn, mer glede og vitalitet, og ikke minst en grunnstyrke i hele deg som springer ut fra din kjerne, din core, som hjelper deg å stå oppreist når du virkelig trenger det, når stormen herjer rundt deg og når du er så sliten og liten at du er i ferd med å gi opp. Ja, det gjør min trening for deg. Så om du er som meg, som manglet glede i gymmen, som følte mer prestasjonsangst enn mestring så har kanskje dette også preget deg og din treningsentusiasme og stayer evne i dag!! Du er ikke alene om å ikke få det til.
Oppskriften er ganske enkel:
- vi inkluderer core øvelser
- vi spiller digg musikk
- vi digger å kle oss til trening
- vi varierer øvelser ganske ofte slik at det ikke blir kjedelig
- vi bruker lette vekter slik at vi unngår skader
- vi gjør mange repetisjoner og kun en runde
- low imoact
- høy intensitet
- vi smiler og high-fiver
- Vi applauderer og er stolte av oss selv
- vi gjør litt hver dag
Hadde du det også litt tøft i gymmen? Men spiller det noen rolle? Det som betyr noe er hva du gjør med dette i dag? Tar du vare på deg selv? Ser du mulighetene? For de er her nemlig, men du må ta det første skrittet….
Klem fra Monica
bilder:
www.style.me.com
www.youtube.com
Foto av meg: @maxbarel